Vi har hatt litt kuldegrader på Haugalandet de siste dagene. Ikke mye, men litt. Da jeg lørdag kveld leste om Bjarne, som bokstavelig talt hadde vært ute på tynn is, klarte jeg ikke å styre meg, og inviterte meg selv med søndag morgen.
I det jeg ankommer vannet, som ligger like nord for kommunegrensa mellom Haugesund og Sveio, er Bjarne allerede på plass. Klokka har passert 10, og sola bidrar med litt varme. Bjarne har plassert ut et par stenger, og jeg begynner å rigge til.

Det er fantastisk avslappende å ligge slik. Med sola i ansiktet, og lett knaking i isen. Den måler ikke mer enn 6-7 centimeter, men dette er likevel en centimeter tykkere enn den var da Bjarne var utpå lørdag. Vi tar alle forholdsregler. Holder oss kun på grunt vann – én til halvannen meter – og ispiggene henger selvsagt rundt halsen.

Etter en halvtimes fiske, fyrer Bjarne opp bålet. Kokekaffe må til. Vi setter derfor fra oss stengene, og to av dem er rigget med bjeller, i tilfelle fangst. Som alltid smaker det godt med en kopp kvalitetskaffe.

Praten er god. Sånn blir det gjerne mellom mennesker med felles interesser. Plutselig avbrytes samtalen av forsiktig bjelleklang. Så blir den kraftigere. Det er fisk på ei av stengene til Bjarne. Vi beveger oss utover, og etter en forsiktig kamp drar han opp en pen, om enn litt vintertynn, ørret. Den tas på land.

For undertegnede er det utrolig kjekt å se. Min første tur på isfiske bærer allerede frukter. Det hjelper betydelig på lysten til å gjenta det en annen gang. Men vi er åpenbart ikke helt ferdige for dagen, for ikke lenge etter plinger det igjen. Denne gang er det ei mindre røye som dras opp av hullet.

Riktig stas, det også. Det blir med de to. Selv får jeg ikke fisk denne gang, men jeg har god tro på neste tur. Stanga jeg brukte er finskprodusert, og har ligget og samlet støv siden den ble kjøpt inn for mange år siden. Vi har ikke så mange muligheter for isfiske her på Vestlandet, men når kuldegradene først siger på, handler det om å benytte sjansen.
Takk for en fantastisk tur, Bjarne!