Mitt første møte med Nupsdalen

Jeg vet ikke helt hva jeg har i vente idet jeg trår ut av bilen, denne onsdag ettermiddagen. Har planlagt ei natt i ukjent terreng.

Nupsdalen er målet, og jeg parkerer like nedenfor den gamle vokterboligen på Nupshadlane, nord for Haukelitunnelen.

På en måte blir jeg litt skuffet. Noe av det beste ved å dra til fjells i september, er den friske høstlufta i neseborene. Den uteblir, denne dagen.

17-18 varmegrader og tørt terreng sørger for det.

Skuffelsen sitter imidlertid ikke lenge. Jeg har ikke gått mange hundre meter oppover fjellsida før jeg begynner å skjønne hvilket terreng jeg er på vei inn i.

I nordøst ruver majestetiske Store Nup. I vest – Verjesteinsnuten.

Midt mellom disse kolossene av noen fjell strekker dalen seg innover. Og her går jeg, og føler meg mindre enn noensinne. Ubeskrivelig godt.

Jeg skal ikke langt, denne dagen. Rundt en times gange, har jeg kommet fram til. Det skal ikke alltid så mye mer til for å smake på villmarksfølelsen.

Jeg har det ikke travelt. Stopper underveis og tar bilder. Observerer et par lemen som rekker å slippe fra seg noen høylytte freselyder, før de forsvinner inn i et hull i den tørre bakken.

Det lukter sommer. Overmodne blåbær er i ferd med å tørke inn. Håpet om å bli tatt med av ivrige bærplukkere har forlatt dem. De er på vei inn i livets høst, og vel så det.

Den travle E 134 forsvinner bak meg, og foran meg dukker den sakte, men sikkert opp. Nupsdalen. Den som mutter’n så varmt har anbefalt.

Den opprinnelige planen var å overnatte oppe ved isbreen Nupsfonn, men det er meldt mye vind i løpet av natta, så jeg sikter meg i stedet inn mot Nupstjørna.

Betraktelig lunere, og med gode muligheter for fisk. Fluestanga er naturligvis med.

Det er ikke lenge siden jeg beveget meg i disse trakter med randoneeski på beina. Like der borte, vest for Verjesteinsnuten, labbet jeg oppover til topp 1407 i starten av mai.

Nå er landskapet et ganske annet. Jeg har ingen preferanser. Årstidene har alle sin sjarm her oppe på mektige Haukelifjell.

Mens jeg beveger meg innover langs Nupstjørna, ser jeg den ene ørreten etter den andre spise insekter i vannoverflaten. Dette lover godt.

Helt innerst i enden av vannet finner jeg en upåklagelig teltplass. Flatt som den vakreste golfbane, og med elver og fosser på alle kanter.

Jeg begynner med å slå opp teltet. Er blitt så glad i mitt Hilleberg Soulo, at hver gang er en fryd. Det er gjort på få minutter.

Så blåser jeg opp liggeunderlaget, ruller ut soveposen, og planter det norske flagget i bakken. Godt med alt som er gjort.

Det rykker i fiskefoten. Det ene vaket etter det andre drar meg mot vannkanten. Jeg setter på ei tørrflue, en vårflue-imitasjon, og prøver noen kast like ved elvemunningen. Ingen hell her.

Så beveger jeg meg langs land på stien hvor jeg kom opp. Utenfor et nes oppdager jeg en ørret som går og spiser insekter i overflaten. Jeg smyger meg forsiktig framover, setter meg på kne, og tar et kast.

Vårflua lander like ved et av vakene. Og før jeg får tenkt meg om – bom!

Der sitter den. Ingen stor kar, men frisk nok til å gi den myke stanga en liten kamp.

Jeg tar noen kast til, men det går ikke lange tida før sola forsvinner bak Verjesteinsnuten, og det blir kjøligere.

Jeg bestemmer meg for å trekke tilbake til leiren, og steike noen pølser. Ørreten blir «dessert», da den ikke er stor nok til et helt måltid.

Etter at maten er inntatt, trekker jeg inn i teltet.

Her finner jeg fram ei bok, og veksler mellom å lese i den og lytte til P1 på den medbrakte DAB-radioen.

Ute mørkner det, og det begynner å blåse opp.

Faktisk blir det ganske heftig med vind gjennom natta, helt i tråd med meldingene. Det er fascinerende å tenke på at noen få hundre meter oppe i høyden her, ligger det en isbre. Enn så lenge, i hvert fall.

Midt på natta våkner jeg. Naturen kaller. Heldigvis.

For synet som møter meg utenfor teltet i det stummende mørket, er utrolig. Her finnes ingen lysforurensning fra kunstige lyskilder, så stjernehimmelen er vakrere enn jeg noen gang har sett den. Spektakulært.

Jeg er for trøtt til å begynne å fikle med kameraet, men dette er en opplevelse jeg ikke vil glemme med det første.

Morgenen etter er grå, men vakker. Jeg steiker et par egg, og koker noen kopper kaffe. I bakgrunnen spilles trivelige, norske låter på P1.

Fordi jeg har våkna såpass tidlig denne morgenen, er jeg pakket og klar allerede i 10-tida. Da beveger jeg meg nedover mot bilen.

Men tida i fjellet er ikke over. Jeg kjører tilbake til hytta til mutter’n og Halfdan på Vågslid, hvor jeg tilbringer det neste døgnet.

Så er det bare å krysse fingrene for litt skarp, frisk høstluft snart.

Takk for følget, gode leser!

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s