Jeg skal ikke ta på meg æren for tittelen på dette innlegget.
Allerede i 1967 ble den tatt i bruk – da på coveret til ei herlig bok av Knut Rom. Men jeg tillater meg å låne den. Den er tross alt riktig så beskrivende for denne søndags ettermiddagen.
Jeg starter dagen på grensa mellom Tysvær og Sveio – bare et steinkast fra E 39. Jeg trives her. Naturen er flott, og fisket er ofte bra.
Jeg blir overrasket over hvor stille det er. Overflaten speiler omgivelsene så godt som uforstyrret. Burde jeg hatt med fluestang i stedet, mon tro?
Mye kan vitne om det. Det vaker godt på alle kanter. Men heller ikke sluk ser ut til å være feil denne vakre ettermiddagen, og allerede på andre kaste sitter dagens første.
Den gjør et byks, og løsriver seg fra sluken. Så også den neste. Men det tredje nappet resulterer i fangst. En nusselig liten brunørret, som jeg tar opp av kultiveringshensyn.
Jeg har ikke tatt mange kastene før det napper igjen. Også denne blir med opp på land. Litt større enn den forrige, men liten nok til å få et kakk i hodet som et kultiveringsgrep.
Jeg bestemmer meg for å dra videre. Til et vann hvor jeg vet at snittstørrelsen på fisken er betraktelig høyere. Sender samtidig en melding til kollega Jørgen, som setter seg i bilen for å rekke et par timers fiske før kino.
Også her ligger overflaten speilblank.
Derfor er det gledelig å se at jørgen har med fluestanga. Tørrfluer og nymfer er klare til å kastes midt i de heftigste vakene. Og etter en del arbeid hogger det i stanga.
Jørgen sikrer seg en sju hektos ørret i håven.
Noe poseringsbilde med fisken blir det imidlertid ikke. Idet han løfter den opp, glipper han taket og den vakre ørreten får friheten tilbake – noe som for øvrig var planen uansett.
Vi kaster litt på flere vak, men det blir med den ene.
Høstdager som denne er noe av det flotteste som finnes. Så når de en sjelden gang inntreffer, nytter det ikke å sitte inne. Det er bare å komme seg ut og samle inntrykk.
Takk for følget!
Marius Amdal Haugen 